Kardinal Joseph Ratzinger beskrives som den mest innflytelsesrike teologen i den katolske kirke. Paven sier om seg selv at han ikke er teolog, men filosof, andre kaller ham mystiker. Kardinal Ratzinger derimot er og blir teolog. Etter mange års teologisk virksomhet ble han i 1977, etter sigende mot sin vilje, hentet fra stillingen som professor i dogma­tisk teologi ved det teologiske fakultet i Regensburg for først å bli biskop i Miinchen og deretter, i 1981, å flytte til Roma for å ivareta en av den katolske kirkes mest sagnomspundne stillinger: Stilling­en som prefekt for Troskongregasjonen.

Troskongregasjonen er det organ i den katolske kirke som alltid har hatt til oppgave å kontrollere det som undervises og skrives rundt om i den katolske kirke, også i avkro­kene. Historisk er forgjengerne i Ratzingers stilling inkvisisjonens ledere, og rent saklig er det ikke helt tatt ut av luften når noen har kalt ham Storinkvisitor, for såvidt som "inkvisisjon" ifølge ordboken betyr "undersøkelse" eller "etterforsk­ning". Også i dag har den stab av katolske eliteteologer som Ratzin­ger leder, sett seg nødsaget til å for­kaste kontroversielt teologisk mate­riale, som f.eks. den søramerikan­ske frigjøringsteologen Leonardo Boffs bøker. Alt dette farer rundt i bakhodet når man står overfor kardinal Rat­zinger i hans mottagelsesrom i Palazzo del Sant´Uffzio i Vatikanet. Selve værelset kan også virke noe skremmende, den rene ballsal hvor eneste innredning er noen store, gamle speil, en kommode samt en antikk sittegruppe, som forekom­mer miniatyraktig i det store rom­met. Men kardinalen selv er en til­litvekkende mann med en mild, men ytterst intellektuell utstråling. Hans tyske talestrøm er så kontrol­lert, setningene så lange og velfor­mulerte at man skulle tro han hadde forberedt hvert ord på forhånd og gjemt det på et skjult hukommelses­medium; det fra båndopptageren nedskrevne intervju kan stort sett trykkes ord for ord. Vi har bedt om et intervju om profe­ter, kristne profeter, et kontroversi­elt og høyaktuelt emne, som kun har fått liten teologisk dekning. Når kardinalen har gitt sitt tilsagn, er det, ifølge sekretæren, fordi emnet interesserer ham personlig. Allerede i 1993 skrev Ratzinger følgende som svar på frigjøringsteologenes krav om å bli anerkjent som profe­ter: "En grunnleggende diskusjon om hva den profetiske kategori betyr, og hva den ikke betyr, er høyst ønskverdig." Når vi nå har ønsket å tale med kardinal Ratzin­ger om dette emnet, er det, bortsett fra hans teologiske berømmelse, imidlertid også fordi han nettopp bekler den stilling som, historisk sett, har stått for å avferdige mange av kristenhetens profetiske skik­kelser ved hjelp av gode gammel­dagse "buller". Vi husker hvordan det gikk med f. eks. Luther.

- Kardinal Ratzinger, hvordan definerer De en profet?

- En profet er ikke en sannsiger. Profetens vesentligste kjennetegn er ikke at han forutsier fremtidige hen­delser; en profet er en som ut fra sin berøring med Gud sier sannheten, sannhetens ord for vår tid, men på en slik måte at de også kaster lys over fremtiden. Profetens ord han­dler ikke om forutsigelse av spiss­findigheter og detaljer, men om å gjøre Guds sannhet nærværende herog nå og samtidig peke på den rette vei videre. I Israel har profeten all­tid hatt en særskilt funksjon for så vidt som troen i høy grad er knyttet til håpet om den kommende Messi­as. Profeten hjelper på den måten til å virkeliggjøre troen som håp og til å holde håpet levende.

- Det er også viktig å understreke at en profet ikke er det samme som en apokalyptiker, selv om han kan beskjeftige seg med apokalyptikk, altså de siste ting. Profeten beskri­ver ikke primært verdenshistoriens siste hendelser, men hjelper oss sna­rere til å forstå og leve troen som håp.

- Hvordan skal man etter Deres oppfatning forstå profeten i Det nye testamentet? Har ikke den siste apostels død satt en endelig stopper for alle former for ytterligere profe­tiske manifestasjoner?

- Det stemmer at visse teologer har fremsatt den tese at profettiden skulle være avsluttet i og med Åpenbaringens toppunkt i Kristus. Denne tesen anser jeg for å innebæ­re en dobbelt misforståelse. For det første rommer den den tanke at pro­feten, hvis vesentligste funksjon jo er å fremme håpet, ikke skulle ha noen ytterligere funksjon fordi Kristus selv er kommet, og håpet derved skulle være erstattet av hans nærvær. Det er en feilslutning, for Kristus fremsto først i kjødet for deretter gjennom oppstandelsen å komme "i den Hellige Ånd" (Efe­serbrevet 1,23; 4,10). Derved beve­ger kristendommen seg alltid hen mot den kommende Herre, slik til­fellet også var i Det gamle testa­mentet. I kristendommen skjer det ganske riktig på en ny måte etter­som Kristus allerede er kommet, men likevel er kristendommen fort­satt og vedvarende dypt preget av en håpets struktur.

- Nattverden er alltid blitt forstått som en bevegelse hen mot den kommende Herre, og det er nattver­den som legemliggjør hele kirken.

Den oppfatning at kristendommen skulle være uttrykk for Guds fulle nærvær og således ikke lenger inne­holde en håpets struktur, er den før­ste misforståelse man må unngå. Det nye testamentet har en endret håpsstruktur, men likevel fortsatt en radikal håpsstruktur, og Gudsfolket er derfor kalt til å være håpets tje­nere.

- Den andre misforståelsen er en intellektuelt innsnevret oppfatning av begrepet åpenbaring hvor man anser åpenbaring for å være en sam­ling meddelte setninger, som nå skulle foreligge i avsluttet form, og hvor det ikke kan føyes noe til. Det er feilaktig, for åpenbaring betyr å bli ført ansikt til ansikt med Gud, lik Moses på berget. Åpenbaring handler primært om at Gud gir oss seg selv, skaper en historie med oss og fører oss sammen og forener oss. Slik er åpenbaring primært et møte, som naturligvis også har en medde­lelsesdimensjon og inneholder en kognitiv struktur; den har altså implikasjoner for erkjennelsen av åpenbaringens sannhet.

- Riktig oppfattet innebærer det at åpenbaringen har nådd sitt mål i Kristus for - som både Johannes av Korset og Luther sier - når Gud har sagt seg selv, kan han ikke si mer; man kan ikke si noe ut over selve Guds Ord. Han er helt nærværende, og noe større enn seg selv kan Gud ikke gi. Men nettopp denne fullsten­dige Guds gave av seg selv betyr samtidig at vi alltid må trenge dypere inn i dette mysteriet.

- Det skaper igjen forbindelse til den ovennevnte håpsstruktur. Det at Kristus er kommet, åpner for stadig dypere bekjentskap med Gud og dermed en voksende erkjennelse av hva Gud har gitt oss i Ordet. Og det er nettopp her Johannes-evangeliets "innføring i den fulle sannhet" har sin plass, hvor Jesus taler om den Hellige Ånds komme (Joh 16,13). Denne delen av Johannes-evangeli­et er meget viktig for vårt tema for så vidt som Kristus erklærer at hans komme i kjødet kun var et første skritt. Det egentlige komme realise­res idet Kristus ikke mer er bundet til et spesielt sted, men når han som den oppstandne kommer til alle i Ånden, slik at innføringen i sannhe­ten når en stadig større dybde. Ut fra denne forståelsen, som altså ser kirkens tid som den tid da Kristus kommer til oss i Ånden, synes det meg ganske klart at det profetiske element i form av håps- og nær­værselement aldri vil mangle eller falle bort.

- Men hvordan skal dette elemen­tet se ut i sin historisk-konkrete form? Hvordan virkeliggjøres det profetiske element i konkrete histo­riske profeter?

- I Det gamle som i Det nye testa­mentet synes profetien å ha vært ordnet i institusjonelle rammer. Senere sluknet profetembedet ut som embede, noe som sikkert ikke er tilfeldig, for allerede i Det gamle testamentet blir det klart at profet­embedet ikke lar seg institusjonali­sere. Profetenes kritikk retter seg jo ikke bare mot prestestanden, den er ofte rettet mot de institusjonaliserte profeter. Det ser man klart i Amos´ bok hvor profeten går i rette med riksprofetene. Profeten tar ofte til orde mot profeten som institusjon, fordi det profetiske snarere er et fri­rom hvor Gud forbeholder seg ret­ten til stadig på nytt å gripe inn og ta ledelsen. Derfor kan profetens rolle aldri få form av et gjeninstitu­sjonalisert embede.

- Ved hjelp av nådegavene griper Gud igjen og igjen direkte inn i kir­kens liv for å vekke, advare, hellig­gjøre og lede den frem gjennom tidene. Jeg tror at denne karisma­tisk-profetiske historien gjennom­syrer hele kirkens historie. Og den er særlig nærværende på kritiske vendepunkter i historien. Tenk f. eks. på oppkomsten av munkevese­net, på Antonius som begir seg ut i ørkenen og derved gir en helt ny impuls. Og tenk på tiggermunkene, på Dominikus og Frans, som ikke kommer med fremtidsprofetier, men som erkjenner kirkens time og at tiden er inne for å bryte ut av feu­dalvesenet: Begge to bringer igjen evangeliets universalitet og fattig­dom og "det apostoliske liv" inn i bildet, i dem begge er det Ånden som bevirker nye oppbrudd, og som bidrar til reform av hierarkiet.

- Andre eksempler er de store kvinnelige profetskikkelsene, som Sveriges Birgitta av Vadstena og Italias skytshelgen, Katarina av Sie­na. Jeg tror det er viktig å være klar over hvordan disse kvinnene sto frem - under 1300-tallets krisetid hvor kirken var i ferd med å rives fra hverandre - for på nytt å peke på den levende Kristus´ fordringer og krav, den Kristus som lider i sin kir­ke.

- Når man ser på kirkehistorien, synes det som om størstedelen av de profetiske mystikere er å finne på kvinnesiden. Kunne ikke dette være av betydning for diskusjonen om kvinnelige prester i den katolske kirke ?

- Blant de første århundrers kirke­fedre finner man en tradisjon som ikke kaller Maria prestinne men

profetinne. Tittelen profetinne blir hos kirkefedrene i utpreget grad anvendt på Maria. Man bruker nett­opp henne som eksempel på hva profeti betyr, nemlig denne indre lytteevne, iakttagelsesevne og _o føl­somhet som erkjenner Guds Ånds tiltale og lar den bære frukt for å gi denne Guds ords frukt videre til verden. På den måten gir det mening - uten å utelukke andre til­ganger - å kalle den marianske linje for kirkens profetiske linje. Maria blir alltid fremstilt som urmodell for de kristne profeter, og fra henne vokser den profetiske tradisjon inn i kirken. Til den hører også de store helgenenes søstre. Den hellige Ambrosius hadde mye å takke sin hellige søster for hva den åndelige vei angår, og noe ligende gjelder både for Basilius og for Gregor av Nyssa samt den hellige Benedikt. Deretter støter vi på senmiddelalde­rens store kvinneskikkelser, og på 1600-tallet spilte Teresa av Avila en svært viktig rolle ikke bare for Johannes av Korset, men for utvik­lingen av tro og fromhet generelt. De profetiske kvinners linje er av stor betydning for kirkehistorien. Og igjen kan vi ta Katarina av Siena og Birgitta av Vadstena som model­ler for å lette forståelsen av profeti­ens vesen. Begge talte til en kirke hvor apostelembedet og sakramen­tene ganske visst var til stede, og som derfor hadde bevart kirkens vesentligste kjennetegn, men som likevel truet med å falle sammen i indre stridigheter. Denne kirken var det disse kvinnene vekket, og takket være dem kom igjen enhetens nåde­gave og evangeliets ydmykhet og mot til utfoldelse i kirken.

- Jeg tror det er Hans Urs von Bal­thasar som en gang viste til at det bak enhver stor teolog alltid først står en profet. Augustin er utenkelig uten møtet med munkevesenet, sær­lig med Antonius; Thomas Aquinas på sin side er utenkelig uten Domi­nikus, uten den forutgående nådega­ve som bryter frem i Dominikus´ forkynnelse. Og i våre dager: von Balthasars eget teologiske verk er utenkelig uten Adrienne von Speyr.

- Jeg tror det hos alle store teolo­giske skikkelser kan påvises at teo­logiske nybrudd kun er mulige etter et profetisk gjennombrudd. Så lenge man bare arbeider rasjonelt videre, skjer det ikke noe vesentlig nytt. Man kan muligens skape stadig mer nøyaktige systemer og formulere stadig mer subtile spørsmål, men de egentlig gjennombrudd - de som igjen frembringer stor teologi - kommer ikke bare fra teologiens rasjonelle virke, men fra en karis­matisk, profetisk impuls. Derfor er jeg overbevist om at profeti og teo­logi hører nøye sammen. Teologi som vitenskapelig teologi i snever forstand er ikke profetisk - teologi­en blir først virkelig levende når den anspores og opplyses av en pro­fetisk impuls.

- Man ser ofte en tendens til å skape en absolutt skillelinje mellom Det gamle og Det nye testamentet. Ser man på profetenes konkrete vir­ke, synes denne oppdelingen kun­stig. De sier og oppfører seg nesten på samme måte før og etter Kristus, bortsett fra at de fleste etter Kristus er kvinner.

- Ja, det er svært viktig å være klar over hvordan kristendommen opp­fyller de gammeltestamentlige løf­ter, og hvordan den ikke gjør det. Her skal man være på vakt mot tre feiltolkninger; men la meg først nok en gang understreke: Profetene fremholder kristendommens håps­dimensjon. At kristen tro ikke ska­per angst, men tvert imot over­vinner angsten, hører til det helt grunnleggende og må være bestem­mende for strukturen i vår forkyn­nelse og spiritualitet.

- Så tilbake til de feilaktige måter

å tolke de gammeltestamentlige løf­ter på. Den første feiltolkningen er at man utlegger disse forgjettelsene på en slik måte at de kun har med denne verden å gjøre, og at de vil bli oppfylt ved stadig nye og bedre strukturer, en perfekt kraft. Tenker man slik, kan kristendommen kun fremstå som mislykket: Ut fra dette perspektiv søkte man å erstatte kris­tendommen med fremskrittstroen og håpsideologiene, de forskjellige varianter av marxismen.

- Den andre faren er at man ser løftene som noe ene og alene hinsi­dig, noe rent åndelig og dermed også noe rent individualistisk - og ikke tar mennesket i dets historiske virkelighet alvorlig. Den tredje faren, som gjør seg særlig gjeldende i krise- og brytningstider, er apoka­lyptiske svermerier. Disse tre farene gjør det stadig mer påkrevet å frem­stille, på forståelig og "etterlevbar" vis, den sanne sammenheng mellom løfte og oppfyllelse som kristen­dommen rommer. Etter mitt syn

henger den nåværende troskrise nøye sammen med at man ikke har beskjeftiget seg nok med nettopp dette spørsmålet.

- Det synes å være et av kirkehis­toriens triste fakta at institusjonen og profetene ikke har kunnet eksis­tere side om side uten å såre hver­andre... Hvordan vil De bedømme det dilemmaet?

- Det har alltid vært slik at profe­tiske fremstøt ikke har kunnet skje uten gjensidig smerte. Profeten er på en ganske spesiell måte kalt til å lide: Beredvilligheten til å lide og til å bære korset sammen med Kristus, er hans egentlige prøvesten. Han prøver ikke å tvinge igjennom sin egen vilje. Hans budskap blir verifi­sert og fruktbart gjennom korset.

- Det er nesten til å bli frustrert over hvordan de fleste profetskik­kelser er blitt forkastet av kirken!

- Ja, Birgitta av Vadstena er nær ved å bli fordømt på konsilet i Basel, Ignatius av Loyola kastes i fengsel, og det samme skjer med Johannes av Korset. Forøvrig er det gammel arv i Troskongregasjonen at vi, når det dreier seg om angive­lig mystiske erfaringer, i første omgang er meget tilbakeholdne, noe som er ganske så berettiget: Det finnes faktisk svært mye falsk mys­tikk, mye som er sykelig. Det er derfor særdeles viktig å innta en sonderende, kritisk holdning for ikke å henfalle til sensasjonalisme, eventyrligheter og overtro. Den san­ne mystiker viser sin ekthet gjennom lidelse, lydighet og uthol­denhet. Men omvendt må kirken alltid være på vakt, slik at ikke ettertiden skal kunne si til den: Dere har drept profetene!

Back to list